Kåfjord Kobberverk ble startet i 1826 av engelske John Crowe og skotske Henry Woodfall. Skriftlige kilder dokumenterer at malmletingen i Kåfjord har foregått helt siden 1690-tallet, men med små forekomster. Likevel fattet Crowe og Woodfall interesse for dette. Men de var nær ved å gi opp hele prosjektet da deres forretningsforbindelser ikke ønsket å investere i kapital til gruvedrift i Kåfjord. Så «hendte det noe som skulle komme til å forandre den lille bygda dramatisk og samtidig også få stor betydning langt utenfor Norges grenser.»
“Skinte som gull”
En sensommerdag var den unge kvinnen Marit fra Dullan oppe i fjellet for å lete etter en geit. Det hadde regnet og Marit var travelt opptatt med å lokke etter den bortsprungne geita. «Plutselig gled foten hennes på den våte mosen» og i fjellet, som skinte som gull, lyste noe mot henne. Som folk flest på den tiden var Marit også overtroisk, så hun «kastet stål» over funnet, slik at de underjordiske ikke skulle gjemme det bort igjen. For å kunne finne tilbake enkelt senere, bandt hun et rødt band rundt en einerbusk i nærheten. Hun skyndte seg så av sted for å hente sin husbond.
Umiddelbar begeistring
Det var ikke før noen år senere at hun betrodde ektemannen Peder om funnet. Da viste hun steinene til handelsmannen Wilhem Klerck i Bossekop. Klerck hadde begynt å jobbe for Crowe som såkalt daglønner. Han overbeviste Marit om å vise frem steinene til Crowe, som umiddelbart ble begeistret for funnet. De satte i gang undersøkelser og avdekket funn «av en rik malmåre med en betydelig utstrekning.» Igjen kontaktet de sine forretningsforbindelser, og de klarte å utløse nok kapital til å sette i gang stordrift. Gruveselskapet «Alten Copper Mines» ble dannet i 1826.
Storfunnstid
Det gikk mange år før gruveverksledelsen oppfattet hvor stor malmforekomsten faktisk var. Storgruven, som den også ble kalt, er det viktigste og sikreste malmreservoaret gjennom hele verkets historie. På kort tid ble det funnet en rekke rike malmårer som ble drevet inn og utvunnet fram. Folk kom fra hele Nordkalotten, men også andre deler av Norge og utlandet, for å jobbe i Kåfjord.
Rugmel som betaling
17.mai 1827 underskrev Marit og ektemannen Peder en erklæring, som overdro funnrettighetene til John Crowe. Som betaling mottok de russisk rugmel. I 1834 ble Marit tildelt en liten pensjon av gruveverket, for sin oppdagelse av Storgruven. I folketellingen for Alta av 1865 kan man se at Marit fortsatt nøt et «årlig bidrag av værkets kassefond.»
I 1844 ble Stephen Henry Thomas direktør. Han var utdannet bergverksingeniør og innførte moderne metoder som forbedret driften betraktelig. Som verksbestyrer i 13 år ble han en sentral skikkelse i Kåfjord og fikk kallenavnet «Sir Thomas». Han ble senere valgt inn på Stortinget – som den første utenlandske statsborger. Da kobberprisene sank, ble driften nedlagt i 1878.
Visste du at «Sir Thomas» var en av de første som fattet interesse for Altaelva? Les mer her.
Industrien fikk en ny giv i 1896, da den svenske konsulen Nils Persson tok over og moderniserte driften under navnet Altens Kobbergruver. Kåfjord fikk elektrisitet fra eget vannverk i 1903 – en nyhet som satte sitt preg på lokalsamfunnet. Likevel ble gruvene etter hvert ulønnsomme, og i 1909 var eventyret definitivt over.
Kåfjord kirke
Kobberverket satte også spor etter seg i kulturlivet. Et av de mest synlige minnene er Kåfjord kirke, bygd i 1837 etter initiativ fra kong Karl III Johan. Kirken ble reist fordi arbeidere og deres familier trengte et sted å samles, og den ble innviet under forutsetning av at alle i Alta og omegn skulle ha fri tilgang.
Kirken er oppført i engelsk stil, og vigslet av biskop Kjerschow. Da tyske styrker brente Kåfjord i 1944, var kirken det eneste bygget som ble spart. Den står fortsatt som et sterkt symbol på fellesskapet som vokste frem rundt kobberverket.
Kultursti
I dag kan du følge en 1,2 km lang kultursti gjennom området. Her møter du ruiner, stollinnganger og slagghauger som forteller historien om arbeidernes slit og industrien som formet Nordkalotten. Selve gruvene er stengt av sikkerhetsmessige årsaker.
For å finne kulturstien, kjør E6 fra Alta mot Tromsø. Etter Kåfjordbrua, følger du skiltingen mot Kåfjord Kobberverk. Parker på den store parkeringsplassen, og gå nedover veien til du ser et informasjonsskilt over turen. Her finner du kart over kulturstien. Følg de røde pålene gjennom hele kulturstien.
Kilder: Altaboka 2008. Ranveig H. Pedersen, Nordkalottens første storindustri: Kobberverket i Kåfjord, Alta – Kristin Abrahamsen, Anita Veseith, I kopperverkets tid – Kåfjord kirke 150 år. Jens Petter Nielsen